Historie og trivia

Aloe Vera planten ble funnet på noen sumeriske leirtavler fra Nippur under 2100-tallet f. Kr.

Den første vestlige dokumentasjon av Aloen kom først 41-68 e. Kr. Det var grekeren Dioscorides, en romersk sjefsfarmasøyt, som var den første som beskrev Aloe Vera inngående i sin bok ”Greske urter”. Her konstaterte han at det var saften fra planten som hadde den legende effekten.

På 1930-tallet kan man se at konturene av det som er startplattformen for Aloen i nåtidens historie. På denne tiden hadde røntgen sitt inntog i helsevesenet. Til å begynne med hadde man visse problemer med at pasientene fikk brannskader etter behandlingene, og de stråleskadde cellene lot seg ikke helbrede med datidens medisiner.

Man vendte seg da til de forskningsgrupper som arbeidet med Aloe Vera kontra røntgenskader. Det skulle vise seg at Aloen hadde en effektiv verdi, også mot skader etter radioaktiv bestråling.

Etter hvert som den kjemiske legemiddelindustrien begynte å blomstre, ble Aloe Veraens egenskaper lagt til side. Dette kan ha sin årsak i at planten var umulig å dyrke frem i kaldt klima, til dels for at de virksomme stoffene ( emnene) var vanskelig å bevare.

Det var faktisk først på 1960- tallet at det ble utviklet metoder til å få stabilisert Aloe-saften, inntil da hadde Aloen vært ”ferskvare” – med de begrensningene dette innebar.

Aloe Vera har nå overlevd som medisinplante i årtusener.

Den ferske aloebladsaften har høyt innhold av viktige stoffer for hud og slimhinner i kroppen.

Den virker anti-inflammatorisk, antiseptisk, drepende mot et flertall sopper og bakterier og er smertestillende.      

Den er fin mot allergier, overgangsplager, candida og balanserer stoffskiftet, da den har god effekt på hormon og immunforsvar, og kan virke balanserende i kroppen